Adrenalinet fyller kroppen min, jeg blir våt fra topp til tå, og et øyeblikk får jeg ikke puste. Panikken kommer snikende, men så strekker to kraftige hender seg ned, griper tak i flytevesten min og drar meg opp i flåten igjen. Jeg er på raftingtur på Sjoa, en av Nord-Europas beste raftingelver.
Dagen begynner i «base camp». Instruktørene informerer rutinert og trygt om utstyr, sikkerhet og om elva vi skal erobre. De forteller at Sjoa betraktes som en av de beste raftingelvene i Nord-Europa, og om bare noen timer skal jeg sette utfor de harde strykene, beskyttet av neoprendrakt, hjelm, flytevest og de andre som skal være med i flåten min. Sammen med den kyndige instruktøren vår skal vi passere fossefall og stryk med navn som «Chocolate Canyon», «Devil’s Elbow» og «Bye-Bye Baby». Spenningen ligger i luften, og det blir et par ekstra toalettbesøk før vi setter oss i bussen med kurs mot elva.
Sjoa renner fra innsjøen Gjende i Jotunheimen og til tettstedet Sjoa i Gudbrandsdalen. Den har både kraftige stryk og stille vann, og selv om jeg synes den ser ekstrem ut, blir jeg beroliget av instruktøren som forteller at selv om flere tusen besøker elva hvert år, har de hatt få alvorlige hendelser de siste 20 årene, altså skal opplevelsen være relativt trygg. Men han kan også fortelle om en episode for ikke så lenge siden, hvor urutinerte raftere satte utfor elva på egenhånd uten instruktør eller kjentmann. En ekspedisjon som ikke endte godt for alle. Det er altså lurt å delta på organiserte aktiviteter når man skal ut og erobre villmarken.
Spenningen stiger
Jeg spenner på meg hjelmen, og kjenner at jeg er spent. Jeg har ikke direkte vannskrekk, men bildene jeg har sett av rafting, vitner om tøffe tak. Elva fråder, raftingflåtene står på høykant, og rafterne faller ut i vannet. Jeg har også sett bilder hvor hele flåten har snudd seg på hodet, og tilsynelatende fanget alle som var om bord under seg. Jeg håper jeg slipper å oppleve dette i dag.
Vi er totalt 24 personer på denne turen, pluss fem instruktører, så vi blir fordelt i fire flåter. Den siste instruktøren skal følge oss i en sikringskajakk i tilfelle noen trenger ekstra assistanse. Jeg sitter sammen med fem andre som heller aldri har vært i en raftingflåte før, og jeg tenker med meg selv at dette kan bli interessant. Men instruktøren vår er erfaren og rutinert, og med bestemte kommandoer forteller han oss hva han vil vi skal gjøre. Vi får beskjed om å padle oss ut i elva, og med ett er turen i gang.
– Dette var da ikke så ille, tenker jeg, mens flåten glir sakte og bedagelig ut på elva. Solen skinner, alle i flåten er forventningsfulle, og instruktøren staker ut kursen for oss.
Adrenalinet kommer snikende
Plutselig tar strømmen tak i flåten og drar oss ned mot det første stryket, og jeg kjenner adrenalinet komme. Vi kastes opp og ned på hvite bølgetopper, og jeg tenker med meg selv at dette er hundre ganger mer spennende enn alle berg og dalbaner jeg noen gang har vært med på. Instruktøren styrer oss gjennom det første stryket med bravur, og alle kommer helskinnet, om enn søkkvåte, ned. Vi føres ut i stillere vann igjen og får så vidt en liten pustepause, før vi skal til pers igjen.
– Høyre, høyre, fortere, fortere, kommanderer instruktøren, mens vi padler for harde livet. Plutselig ramler en av de andre i flåten ut i vannet, og vi får bruk for teorikunnskapen vi fikk på land før vi tok fatt på turen. Med et bestemt grep huker en av de andre tak i jenta som falt over bord og haler henne om bord igjen. Hun rister av seg vannet, gliser bredt og padler videre. Dette er gøy!
Velfortjent pause
Vi padler inn i en stille vik og går i land. Her har de disket opp med varm lunsj til oss, og vi nyter gryteretten vår mens vi ivrig deler erfaringene våre. Det viser
seg at en av de andre flåtene hadde litt kommunikasjonsproblemer, noe som endte med at alle om bord har fått kjenne på det kalde vannet i elva Sjoa. Men det er ingen sure miner å spore – alle smiler fra øre til øre, og instruktørene gir oss ros for at vi fulgte så godt med på teoriopplæringen tidligere på dagen. Etter en velfortjent hvil på land, tar vi fatt på siste etappe. Vi skal forsere noen stryk til, før det hele avsluttes med en tur i "Vaskemaskinen” – et stryk med illevarslende navn.
Elva slår tilbake
Stemningen er fortsatt god om bord i flåten vår, og strykene forseres ett etter ett. Helt til vi når ”Vaskemaskinen”. Plutselig er det min tur til å kjenne elvas krefter tett på kroppen. I en bølgedal mister jeg grepet på flåten og faller over ripa. Adrenalinet fyller kroppen min, jeg blir våt fra topp til tå, og et øyeblikk får jeg ikke puste. Panikken kommer snikende, men så strekker to kraftige hender seg ned, griper tak i flytevesten min og drar meg opp i flåten igjen. Jeg ser inn i ansiktet på instruktøren min, som med et bredt glis spør hvordan vannet var. Og frykten jeg hadde før vi satte ut, er blåst bort. Jeg gliser bredt tilbake og forteller at det var deilig med en liten dukkert.
Dagen avsluttes med en velfortjent god og varm dusj, før vi samles til kaffe og biteti. Instruktørene oppsummerer dagens begivenheter, og alle som har vært med ut på elva, titter på bilder som ble tatt i løpet av dagen.
Og for en dag det har vært! Min første frykt viste seg å være helt ubegrunnet, og jeg har kost meg. Jeg har faktisk kost meg så mye, at når jeg setter fra meg kaffekoppen og begir meg ut til bilen min, passer jeg på å stikke innom resepsjonen og bestille ny tur neste helg. Da tar jeg med meg hele familien min på familierafting. Den hadde rett, den som sa at Sjoa er «Vill, våt og vakker». For dette er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten!